I Norge kan man ta selvbestemt abort til utgangen av uke 12. Da foregår en abort enten medisinsk ved at man tar piller som gjør at fosteret etc. støtes ut av kroppen eller som en utskrapning av livmorens innhold på et sykehus i lett narkose. Medisinsk abort krever ikke innleggelse på sykehus, man er hjemme hos seg selv. Utskraping gjøres poliklinisk på sykehus uten innleggelse.
Dersom man skal ta abort etter uke 12 gjøres dette på en helt annen måte. Man søker om abort med en begrunnelse. Saken tas opp i en abortnemd hvor også kvinnen er tilstede for å svare på spørsmål. Dersom abort innvilges (det gjør det som oftest) blir de fleste innlagt på en gynekologisk avdeling og det blir satt i gang »fødsel». Dette fordi fosteret er blitt såpass stort at det ikke er mulig å gjøre det på samme måte som ved en selvbestemt tidlig abort.
Den enkelte kvinnes risiko for å få et barn med Downs Syndrom (som man blant annet ser ved fortykket nakkefold) er svært liten. Størst er risikoen blant de aller yngste og de aller eldste mødrene. Det er derfor ikke god samfunnsøkonomi å lete etter denne tilstanden hos alle fostre. En helt annen diskusjon er jo hvorvidt det er riktig av oss å fjerne alle fostre med Downs!
Dersom man skulle tilby alle gravide i Norge (ca. 55.000/år) en ultralyd før uke 12 i tillegg til den de får tilbud om rundt uke 18, så ville det koste et tosifret millionbeløp i året. Vi ville også ha problemer med å finne personer som er kvalifisert til dette. I dag er det de fleste steder jordmødre med spesialutdanning innen ultralyd som utfører den såkalte screeningen rundt uke 18. Dersom jordmødre også skal utføre ultralyd i uke 12 på alle vil man måtte ta disse jordmødrene fra fødeavdelingene og det ville ikke vært jordmødre nok der til å hjelpe kvinnene under fødsel!